søndag 26. juni 2011

Besseggen!

For de som aldri har gått "Norges vakreste tur" Besseggen!






Så må jeg bare si: det er ikke bare bare å gå Besseggen!
Selv om det ikke er lengre enn 1,7 mil, så er det en stor "bragd" og men med høydeforskjell på over 1000 meter og med klatringen over selve "besseggen" - så føles det enormt!
Vi tok båten kl 930 over Gjende!







og etter 20 minutter er vi framme i Memburu!













og dermed er vi klare for tur!







Oppover det bærer... og en flott utsikt vi får overvære!













Høydemetrene kjennes, og vi trenger noen rast for å få igjen pusten! Naturligvis med Gjendekjeks, når sjøen bak heter Gjende!






Og ennå er vi tøffe!






Hele veien er det en fantastisk utsikt, men vi klarer ikke helt å nyte og slappe av! For vi forestiller oss at klatringen vil bli vel tøff for to landkrabber, med "snev" av høydeskrekk!






Vi ser en topp i det fjerne og TanteAmper sier: "vi skal ikke på dem toppen? Du tuller nå?!!!" og det var ikke dit vi skulle!

På turen møter vi mange hyggelige folk - det virker som om alle turfolk er en "egen rase"; hyggelige og blide folk! Jeg vet ikke hvor mange vi snakket med på turen - men alle fikk høre om bla; Sjoa, høydeskrekk, alder! Jeg kom på å tenke på min far der vi gikk, snakksomme og sosiale! For det finnes ikke mange "Ottar'r - kun du og jeg!" Tror rekorden idag var når TanteAmper og jeg fikk fortelle om alder, arbeidsted, bosted, alder på barn,hva vi er redd for, hvor vi bor og hvor vi har vært - alt på under 3 minutt!






Og ikke rart vi brukte lang tid på turen - når vi skulle snakke med alle vi møtte - mennesker eller hunder!






Så nærmer "Besseggen" seg - vi ser folk klatre opp fjellsiden! Og frykten brer seg virkelig! Jeg kommer på noe en mann vi møtte sa! Om hvordan folk kunne klare å passere besseggen med små hunder, og da kom jeg på hvordan jeg skal kunne klare det med småsøsken!
Etter kaffe og "pepp-talk", så blir det siste "hai-5"
OG vi er så klare vi kan bli!






Vi (les:MorNaturligvis) har bestemt at vi snur ikke!
Dette er noe jeg angrer på xantall ganger underveis! For jeg var så redd at jeg var kvalm og svimmel, men jeg trøstet meg med at det var et følge bak som vi hadde snakket med! Hvor besteforeldrene var 75 år, ustøe og skulle de over her, så måtte vi også klare det! Men hadde jeg kunne snudd, så hadde jeg det! Det værste var at vi ikke hadde noen som helste anelse på hvordan det ville bli oppover, etterhvert og på toppen!
















































underveis så er det direkte fjellklatring!






Men vi klarte det - skjelvende og med tårer i øynene var vi på toppen!
YES!






En utrolig følelse!







smilet og "tommel-opp" kunne komme!






Det føles utrolig når enn overvinner en frykt! Vi kan kalle det mestring! En utrolig følelse!






Vi var nå kun halv-veis! På toppen videre var det som et månelandskap - flatt og steinete! Før vi måtte komme oss ned igjen alle høydemetrene!






Endelig ser vi Gjendesheim! Vi ser målet, men desto lengre blir det dit! Og ikke bare enkelt!













Men så er vi nede igjen!






Og etter en kaffekopp med våre to nye venner fra Sveits, så blir det en bedre middag på Gjendesheim!






Fantastisk slutt på en utrolig dag!












Og vi er stolte av oss selv nå!
Vi klarte det!




*****MorNaturligvis*****

4 kommentarer:

  1. Hei God grunn til å være stolt, det er jeg også!!!

    SvarSlett
  2. Takk for det Søster! Kanskje du også vi være med meg på tur?!
    Klem :)

    SvarSlett
  3. ja så klart ! Trodde aldri du ville spørre .....:)

    SvarSlett
  4. Kom på at jeg sikkert har noen "frykter" å utfordre jeg også he he

    SvarSlett

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...